Skarvinn

Jeg husker så inderlig godt den dagen jeg fikk deg Skarvinn. Jeg husker dagene før og. Jeg var i Nord Norge sammen med Beret, og en dag ringte mamma og fortalte at Evy Rita og Stig skulle selge Skarvinn. Jeg hadde kjent deg lenge, hadde ho vært mange somrer i Brydalen og ridd på deg og de andre hestene der. Så da jeg fikk vite at du skulle selges ble det vil oppstandelse. Jeg hadde jo planlagt littt hemmelig for meg selv at jeg skulle kjøpe deg når jeg ble konfirmert. Men det var jo enda to år til, og jeg kunne jo ikke la noen andre få kjøpe deg. Så da ble det til at mamma ringte opp til Stig for å snakke med han. Jo, vi kunne godt få kjøpe hesten vi, men ikke for mindre enn 15000kr. Mamma syntes det var alt for mye, og jeg gråt og gråt i flere dager. Tilslutt så ringte mamma til Stig igjen og sa at det var greit, vi skulle kjøpe Skarvinn. Gjett om det var noen som ble lykkelige da.

Så kom den lange ventetiden. Jeg og Beret var jo i Nord Norge, mamma var i Kristiansund, og Skarvinn var i Brydalen. Det var den lengste ferien i Nord Norge jeg noen gang har opplevd, dagene sneglet seg av sted så sakte som de bare klarte.

Så kom vi hjem til Frei, og etterhvert kom høstferien, og tiden for å hente Skarvinn. Men dagen vi skulle reise ble ikke helt osm planlagt. Mamma kom og hente meg og Beret på skolen, og hun hadde kjedelige nyheter. Vi kunne ikke komme å hente han likevel, for de som hadde han på fôr skulle bruke han til ettellerannet. Jeg ble så lei meg, gråt og gråt og var helt utrøstelig. Dagen etter ringte det igjen, vi kunne komme og hente han alikevel. Da var det full fart; låne henger av Birgit og Vidar, pakke alle mulig unødvendige greier og kjøre avsted.

Da vi kom fram var det ei jente der som skulle hjelpe oss. Hun hentet deg inn fra beitet og ga leietauet til meg. Så skulle jeg leie deg inn på hengeren, noe som var mindre vellykket. Det hele endte med at du tråkket av meg den enen skoa, og hun jenta som var der måttte leie deg innpå.

Så kjørte vi avsted tilbake til Frei. Jeg var så nervøs da vi svinget ned til stallen. Var så nredd for at de andre ikke skulle like deg. Men de likte deg, for hvem kunne la være å gjøre det? Vi hadde også leid boks av Birgit og Vidar, og der ble du stående en god stund.

Husker også veldig godt vår første klubbtrening sammen. Den var i nærheten av katastrofal. De som så på tenket nok ”hva tenkte hun på da hun kjøpte den hesten?” Og innimellom så luret jeg litt selv også.... Men jeg hadde jo ikke kjøpt deg med konkurranser og treninger i tankene. Jeg skulle jo bare ha deg jeg, lengre hadde jeg ikke tenkt. Du kunne jo så absolutt inegnting, og jeg var ikke noe særlig bedre selv, men vi lærte sammen.

Så begynte de berømte dagene med blod, svette og tårer, mer enn nok av alle tre. Dressur hadde jeg mest lyst til å slutte med, ri på tur torte jeg ikke, ikke så mye sprnag heller for den saks skyld. Kontroll var mangelvare. Men med god hjelp fra Cecilie Schilbred og andre fornuftige mennesker begynte det å gå framover. Begynte å ri på pelham i sprangen, og da gikk det ett lys opp for oss begge: det gikk jo an å galloppere!! Det hadde jeg ikke tort før, for et hvert forsøk endte med at du løp ut. Men med pelham på ble det andre boller. Det gikk bare opp og fram. Vi ridde masse 40 og 60cm clearround i begynnelsen, etterhvert som vi fikk på pelham gikk vi over til 80cm og så smått oppover. Den første ordentlige plasserinegn vår kom på ett utvidet klubbstevne på Molde Hestesportsklubb. Vi ble nr.5 i 80cm. Men den første 1.plassen husker jeg enda bedre. Det var den 11. august 2002 på hjemmebane. Den første dagen hadde ikke gått så veldig bra, vi hadde revet og tullet, men andre dagen ble det full klaff! Så gikk det slag i slag med utallige plasseringer i 80 og 100cm. Vi prøvde oss også på noen 110cm, og alt gikk supert helt til kombinasjonene. Du var jo liten, veldig liten, og klarte ikke å strekke deg like langt som de store hestene.

Høydepunktet kom vel sommeren 2003. Da var det Regionmesterskap på Øysand i Trondheim. Da gikk det så det knaket etter, 3 førsteplasser , 1 andreplass og en clearround, og vi endte opp som mestvinnende hesteekvipasje. (Vi var likt med Nicolay Lindbjerg/Vercour’s Rouge, men han var så utrolig grei at han trakk seg fra loddtrekningen og lot meg vinne, det var utrolig fint gjort!) Siste dagen var dermed ikke så bra, vi skulle prøve oss på 110cm, siden alt det abdre hadde gått så fint. Men på framridninga skjedde det som ikke skulle skje, vi bomma og begge to gikk på tryne så det sang etter. Heldigvis ble ingen skadet, og vi kom oss inn på banen for og starte. Men da var det noe som sa stopp; jeg klarte ikke å styre på hindrene, og det endte med at vi trakk oss.

Da vi kom hjem så fortsatte det, jeg hadde fått helt skrekken. Men uansett hvor dum jeg var, så gjorde du alltid ditt beste; Skarvinn. Du var der alltid for meg. Og selv om det ble litt klabb og babb innimellom så hadde vi det fortsatt vedlig gøy sammen. Det gikk også fint på stevnene, selv om treningene ikke alltid var like vellykkede. Etterhvert så byttet vi fra pelham til tredelt, og det funket bedre. Du hadde blitt for lydig, om det går an. Du ventet med å reagere til du fikk beskjed, du tok ikke initiativ selv, for du visste at jeg var sterkere(og evig mye dummere) Men heldigvis så endret det seg når vi fikk på tredelt. Da kunne du ta kontrollen, og da gikk alt så mye bedre, når jeg klarte å slutte med å overkontrollere deg.

Vi koste oss masse, og tilbrakte to fantastiske somre hos Cecilie og Andreas på Straumsneset.

Så en dag, kom vi at du var jo liten, kanskje liten nok til å være ponni. Og min sann så var du det. Vi rakk bare å starte to stevner som ponniekvipasje, og det gikk over alle forventinger, selv ikke kombinasjonene var noe hinder lengre. Men så ble jeg for gammel til å ri ponni, og vi var tilbake i hesteklassene igjen. Etterhvert begynte Beret å starte deg lit i ponniklasser, og det gikk supert. Litt vas innimellom, men det var jo en hel verden forskjell på deg og Sax. Uansett så vant dere mesteparten av det dere startet. For maken til ponni som var flink til å passe beina sine tror jeg man skal lete lenge etter.Etterhvert ble du også utrolig fin i bakken også. Vi fikk ikke startet så mange dressurstevner sammen, men vi gjorde de bra på de vi startet.Så jeg kan se tilbake på de fire årene med deg som de fire lykkeligste i mitt liv. Livet mitt ville aldri ha blitt det samme uten deg, og jeg er utrolig glad over å ha fått muligheten til å kjenne deg. 

Den dagen jeg mistet deg husker jeg så altfor godt. Jeg ble vekt av et hyl rundt klokka seks om morgenen. Beret hadde fått en telefon fra Kaisa; stallen hadde brent ned. Aldri har mamma kjørt så fort inn til Kvalvåg, og aldri har turen gått så sakte. Vi møtte røyken på Ånesmyra, og da vi kjørte opp bakken til stallen og fikk se hva som hadde skjedd, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Det var blålys og brannbiler og politibiler overalt. Andre hesteeiere sto og gråt.Men du kunne jo ikke vær død Skarvinn, det gikk jo ikke an. Men da jeg fikk se stallen så skjønte jeg det. Alt var svart, og taket over boksen din hadde falt ned. En av ambulansedamene sa at det var en som hadde fått reddet ut noen hester, og at vi kunne høre med han, men hadde ikke kunnet gå inn i stallen. Du var død. Min beste venn noensinne var død. Bare på grunn av noen totalt hensynsløse personer. Jeg sitter her og gråter når jeg skriver dette, for jeg vil ikke at det skal være sant, jeg håper hver morgen at jeg har våknet på ordentlig og at alt bare har vært en forferdelig vond drøm. Men det er ingen drøm, den personen som tente på tok fra oss tolv av våre kjæreste venner.

 Det gjør så uendelig vondt Skarvinn, å vite at jeg aldri skal få se deg igjen, at jeg aldri kan få klemme deg og begrave ansiktet mitt i pelsen din. At du aldri kan løpe ut med meg mer, aldri kan bokke og hoppe og tulle. Aldri kan ødelegge glidelåsene på jakken mine mer, aldri kan humre til meg når jeg kommer inn i stallen og roper navnet ditt.

Det gjør meg så vondt å vite at du måtte dø på denne måten, du som var så hysterisk redd for røyk og flammer. Jeg håper så inderlig at du som har gjort dette blir tatt, og at du får den straffen du fortjener. Hadde jeg fått dømt, så skulle du blitt brent inne, så hadde du fått kjenne hvordan det er og hva du har gjort.

 Jeg håper du har det bra der du er nå, og at vi møtes igjen en dag. Jeg har et bilde av deg på veggen, der du står midt i en blomstereng og koser deg, det er sånn jeg vil huske deg, det er der du er nå, du står i blomsterenga sammen med de andre i hestehimmelen. Kanskje du koser litt med Savanna, eller løper en tur med Cesar og Loffe. Leker litt med Kasper og Sussi. Tuller litt med Pål og Zephyr. Erter på deg Dixie og får henne til å løpe etter deg. Tar lunsj sammen med Cuzko og Mika. Så legger du deg kanskje ned ved siden av Johnson og hviler litt. Kanskje møter du Lancelot og Glory eller kanskje Manley, Donna eller Tancred Jeg vet du har det bra, og jeg skulle ønske jeg kunne være med deg, men jeg vet at den tid kommer, selv om ventetiden kanskje blir lang.

Jeg vil adri glemme deg Skarvinn, og det vil heller ingen av de andre som har fått æren av å møte deg. Du hadde plass for alle i hjertet ditt, og nå som du er borte har jeg mistet en del av mitt, og den biten har du med deg.

Med kjærlig hilsen Ragnhild